Frustrerte Lektorer...

Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en nyutdannet norsklektor i videregående skole som i en alder av 27 ikke føler at hun har fri annet enn fredagskvelder. Alle såkalte ferier går med til å rette endeløse stilbunker og sette karakterer. Hennes hjertesukk går ut på at dette ikke er til å leve med på sikt. Jeg føler med henne og alle andre som underviser i norsk. Jeg underviser i spansk (nivå 2, Ab Initio & Spanish B, historie ved International Baccalaureate (IB) linja, og et lite fag som heter Theory of Knowledge. Dette er et diskusjonsfag som setter fokus på kildekritikk og metode innen forskjellige fag (humanistiske, naturvitenskapelige, kunst, etikk, etc.) Selv om jeg har 10 års undervisningserfaring, har jeg ennå tilgode å ha samme fagkrets mer enn et år om gangen, dvs. at det er mye nybrottsarbeid. Når det ikke er kultur og til dels liten vilje for faglig samarbeid, samt inntil nylig fravær av team, blir det en ensom og meget krevende jobb. Lektorer av 55+ generasjonen gir en et oppmuntrende klapp på skulderen og sier at det blir bedre med tiden. Med stadig nye reformer, flere krav til dokumentasjon innen samme tidsramme, uoversiktelige og tildels motstridende krav til karaktersetting og regelmessige uoverenstemmelser med en del misfornøyde elever(les:elever som ikke prioriterer skole og læring slik jeg skulle ønske. Skolen er et sted å møtes, deltidsjobben er hovedprioritet) gjør at frustrasjonen vokser. Da er det fristende å søke seg bort fra skolehverdagen. Til en jobb som er ferdig kl.4, til en jobb der innsats blir verdsatt, til bedre lønn, til en forutsigbar arbeidssituasjon, til samarbeid, til en jobb som ikke alle på død og liv skal kritisere i senk offentlig (fordi alle KAN skole siden de har gått på en...).